Nye linjer - Laster inn...

Livet - før og etter Charlie

Livet - før og etter Charlie

Vi har fått hund. Det er bare fire ord, men i praksis er det mye mer. Hjemme snakker vi om en ny tidsregning, før og etter Charlie.

Vi fant han på Finn i oktober. På bildene var han liten og søt, bare fem uker. Han satt i Alta, aleine. En gatemiks av cocker og puddel, målt i prosenter. Han så på oss med blikket til en jobbreisende som hadde mistet det siste flyet hjem før helgen.

Mørketida var på vei. Etter bildene å dømme hadde den isende vinden fra Norskehavet krøpet godt innenfor pelsen. Jeg skal ikke påstå at alle familiemedlemmer lot seg smelte, men flertallet – andelen med empati og medfølelse – kjente en sterk dragning for å hjelpe stakkaren.

Han kom til oss tre uker seinere og fikk navnet Charlie Brown. Det var noe med fargen som stemte, men også blikket. Fra oppveksten kjente vi Charlie Brown fra tegneserien «Knøttene», en elskverdig type som ofte kom til kort. En loveable loser med vekslende selvtillit. En god blanding av optimisme og pessimisme. Noen dager startet bra for Charlie Brown, så han ble inne for ikke å ødelegge den.

Vår egen Charlie har passert åtte måneder. Han er inne og ute. Ikke liten lenger, ikke så brun heller, men varm i trøya.

På de aller varmeste dagene ligger han på ryggen i one-piece’n med tunga ute. Pesende heit. Da minner han lite om den skjelvende klimaflyktningen fra nord.

På åtte måneder har han vist lite pessimisme eller frykt for å ødelegge noe som helst. Han har spist opp tepper og skinn, sko og puter. På det verste gnager han i stykker hele dager. I hvertfall en og annen kveld. Det er på kvelden at han er «verst», ifølge mindretallet i familien som fortsatt sliter med omstillingen.

La oss kalle henne Anne.

Etter Charlie Brown har rolige timer på sofaen opphørt å eksistere. Tv-kvelder er avbrutt av innkalling og bikkjeglam, avføring og oppkast. Charlie roter, han rydder ikke. Charlie spiser, men gjerne overalt. Charlie liker folk, men ikke katter og måker. Charlie sover, men helst når vi andre ikke er hjemme.

Derfor har vi ikke bare fått hund. Vi har fått lyd, leven og vekkerklokke også.

Hver morgen, litt før seks, står Charlie ved sengekanten og slikker meg i øret. Charlie skiller ikke på hverdager og helligdager. Han henter en ball. Eller sokk. Eller sko. Eller alt sammen. Charlie liker å leke. Tidlig. Hele tida. Etter diverse uhell går vi turer med både fem og seks plastposer i lomma. For vi vet aldri når Charlie setter seg ned. Eller hvor og hvor ofte. Eller hvor mye som kommer.

Han har gjort det på plenen til naboen. I oppkjørselen til de to andre. På kunstgresset til Tom Hetty. Og inne. Gjentatte ganger. Inne på den lyse og fine parketten som mindretallet må vaske fem ganger så ofte som før.

Charlie Brown vasker ikke. Han later som ingenting. Bare ser på. Så henter han en ny sko og pute å gnage på. Eller løper ut døra i pur glede for å hoppe på folk som han ikke har sett på flere minutter.

Charlie tror at alle elsker Charlie. Det er kanskje et godt personlighetstrekk, men ganske slitsomt når vi skal hente noen på jernbanestasjonen og folk går av toget.

Men hver dag, en eller annen gang, setter han seg rolig ned, legger hodet på skakke og ser litt nedstemt ut. Bak den store pelsen kan vi skimte den lille klima-flyktningen fra Alta. Den triste valpen som med bedende øyne ba oss hente han ned fra det kalde nord. Da elsker vi han igjen.

Alle sammen. Nesten alle sammen.

/ 20 Jun 2016 / Siste ord / 0 comments /

Leave a comment

Make sure you enter all the required information, indicated by an asterisk (*). HTML code is not allowed.