Nye linjer - Laster inn...

Er du så sikker på det?

Er du så sikker på det?

– Hva er du god til?

Dressmannen sendte meg et skarpt og vurderende blikk. Skulte over brillekanten og tappet kulepennen utålmodig i bordplata. Ventet på et svar. Allerede skeptisk.

– Hva kan du? Hva er du bra på? Og hvor bra er du? På en skala fra 1 til 10?

Tikk, tikk, tikk, tikk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke vært i et jobbintervju på 15 år, og var det ikke nå heller. Jeg hadde fått en telefon og et spørsmål om jeg var interessert i et oppdrag. Jeg hadde sagt ja, og nå satt jeg her, hos en oppdragsgiver som tydeligvis hadde ringt til flere. En oppdragsgiver som med grundig tilnærming hadde bestemt seg for å invitere et antall kandidater og vurdere dem opp mot hverandre i et slags egenutviklet reality show. Hei, hva heter du? Hva skal du gjøre for oss? Velkommen til Norske Talenter.

Anbudsrunde, kalles det. Og poenget med disse linjene er ikke å kritisere et system som gir flere private aktører muligheten til å sikre seg et oppdrag. Et system som øker sjansen for at den beste løsningen blir valgt og som også er lovpålagt når det krever dypere innhogg i offentlige budsjetter.

Poenget er ikke å kritisere noen.

Poenget er at jeg tvilte.

For hva svarer du når noen spør hva du er god til? Virkelig bra på? Som 10-åring kunne jeg svart at jeg er flink til å skrive (læreren min sa det) og bra på å ta «jorda rundt» med jo-jo. Som 20-åring ville jeg nok ha trukket fram vitnemålet og pekt på et par seksere. Og sjefredaktøren på 30 ville aldri ha tvilt. Han ville besvart spørsmålet med den samme overbevsningen som på den tida fylte både de små magasinspaltene og de store diskusjonene, meningen med livet. Svarene er aldri så enkle som rundt 30, etter utdanning, etter de første jobbopprykkene. Etter alle quiz-kveldene og rundene med Trivial Pursuit. Kan alt, vet alt. Kvitt eller dobbelt. NRK kan velge emne.

Men buret kan kobles ut nå. Statskanalen kan ringe noen andre om de vil vite hva som er best med ditten og datten. Som 45-åring er jeg mindre sikker på det meste her i livet. Hvis jeg vil, kan jeg hente fram minner fra en pinlig rekke av diskusjoner hvor jeg med klare ord har argumentert for et syn som jeg i dag er høyst tvilende til. Før hadde jeg tydelige meninger om både innvandring og narkotikaspørsmål, premisser for barnefotball og trafikken rundt Oslo.

På skråsikkerhetens topp visste jeg om Norge burde bli med i EU eller ikke.

Men i dag? I dag erkjenner jeg at svært få i en folkeavstemning har den ringeste anelse om hva som er best for Norge. Kall det tvil, kall det nyansering, kall det modningsangst. I dag kan jeg såvidt svare ja eller nei til kaffe. Tidlig om morran er svaret enkelt. Men på ettermiddagen? Nærmere kvelden? Nja. Da gløtter jeg på klokka og er sannelig ikke helt sikker. Jeg sjekker glidelåser oftere enn før. Datoen i passet. Lommeboka på innerlomma. Om jeg har stengt døra. Blåst ut lyset. Slått av TV. Dratt ut kontakten.

Når jeg legger meg om kvelden, og dyna er varm og rommet mørkt, er det egentlig veldig lite som jeg er veldig trygg på.

– Så hva er du bra på?

Tikk, tikk, tikk, tikk.

Han begynte å bli utålmodig nå, og jeg forsto at han hadde bestemt seg. At tre røde kryss lyste bak meg. At noen andre ville bli ropt opp som vinnere. At jeg ikke var videre til Oslo.

Jeg skulle sagt som sant er: Jeg er ikke ekspert på noen ting, men ganske bra til mye. Ganske bra til å skrive, stå på og levere etter avtale. Jeg er ganske bra til å trene fotballag, være ektemann og pappa. Jeg er ganske bra til å fortelle de som vokser opp at de er bra nok.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg gikk hjem og skrev denne teksten. Og hvordan jeg skal avslutte den, er jeg usikker på.

/ 20 Jan 2016 / Siste ord / 0 comments /

Leave a comment

Make sure you enter all the required information, indicated by an asterisk (*). HTML code is not allowed.