Nye linjer - Laster inn...

Mitt liv som back

Mitt liv som back

Det meste var bestemt da jeg ble med storebroren min bort på fotball-løkka første gang. Målene sto der, lagene var delt, reglene nedfelt og kampen i gang. I slike situasjoner handler det først og fremst om å finne sin plass, gjerne litt på sida, gjerne litt bakover, gjerne som back.

Du skal være bra frekk eller passe dum for å troppe opp som gatas minstemann og kreve noe annet, skal du ikke? Kanskje er det annerledes i dag. Kanskje tropper alle nå opp på den nylagte kunstgressbanen med nye Ronaldo-sko, voks i det velstelte håret og insisterer på å spille spiss. Kanskje har de også med seg en far som forsøker å selge inn sønnen eller datterens offensive kvaliteter. Men det var ikke sånn på 70-tallet. Da hang pappaene i stigen og beiset huset, og det var veldig lite velstelt å finne på løkka. Gresstustene vokste i alle retninger, sveisen var den vi sto opp med – og var du minstemann, spilte du back.

Som minstemann i gata ble jeg nok mer herdet enn de fleste. Tidlig fikk jeg en viss respekt for taklingene jeg satte inn som back, og det oppmuntret meg til å sette inn flere, ta større sjanser. Og selv om det var lysår mellom Viv Anderson som nylig hadde blitt den første svarte spilleren på det engelske landslaget og Harry Boye Karlsen som jeg leste om i den gamle Turn-boka hjemme, var det like fullt en slags link mellom oss.

Vi var backer med en felles oppgave; å stoppe alle disse selvforherligende, driblende angriperne med langt hår og nedrullede strømper, som kjørte motorsykkel og kysset jenter. Det var vårt kall i livet. Et kall vi gikk til med knotter og leggskinn.

Selvsagt drømte også vi om mål. Er du som oss, vil du ikke gå forbi en garasjeport uten å tenke deg en perfekt ballbane opp i vinkelen. Dørkarmer, kontorpulter og tørkestativ gir umiddelbart de samme assosiasjonene. Vi lever i en verden der alle rektangler blir mål og alle sokkepar en ball. Du kan ta fra oss spensten og hurtigheten, styrken og smidigheten, men vi vil aldri gå forbi en ball uten å gløtte mot nærmeste kryss og gjøre et ærlig forsøk på å treffe det.

Det er selvfølgelig et og annet som går i knas med en slik tilnærming til livet. Det har gått noen ruter, og fotballinteressen knuste vel også noen hjerter. Jeg kan fortsatt huske min første date, ei jente fra Verningen. Altfor fort hadde vi ingenting å snakke om. Hun var av den beskjedne typen, jeg var av typen høyreback.

Vi ble sittende å se i taket, i veggen, i bordet, langt vekk. Og den eneste setningen jeg kunne hente fram, mitt eneste trekk for å få samtalen på gli, var billetten til bussen hjem.

«Så du målet til Elkjær i går?» sa jeg.

«Hæ?»

«Så du målet til Elkjær?»

Det blir ikke mange damer av sånt. Det blir ikke så mange festinvitasjoner heller. Men det er blitt mye fotball, først som spiller, nå som trener og leder. Fortsatt hiver jeg meg med i leken innimellom. Fortsatt kan jeg kjenne den indre nytelsen av å sklitakle en dribleglad ving med langt hår og nedrullede strømper på en regnvåt høstbane.

Den perfekte timingen.

Den minimale friksjonen mot underlaget.

Det avgjørende øyeblikket da støvler treffer ball.

Det klønete fallet til motstanderen.

De pinlige ropene på frispark.

Den gode dommeren som bare vinker spillet videre.

Men mest elsker jeg de oppmuntrende tilropene fra gutta på laget. De høylytte tilbakemeldingene som forteller at jeg har gjort noe bra. Og fortsatt vanker det også applaus fra en og annen tilskuer på siden. Innbyttere og sånn.

Én ting er jeg bare blitt sikrere på med åra: I en verden der flere unge mennesker søker Paradise Hotel enn lærerutdanning og til og med min egen sønn gnir voks i håret før han skal på trening, trenger vi ikke å oppmuntre til flere Ronaldo-kopier.

Verden trenger flere backer.

/ 20 Jul 2015 / Siste ord / 0 comments /

Leave a comment

Make sure you enter all the required information, indicated by an asterisk (*). HTML code is not allowed.