Nye linjer - Laster inn...

Streken som skiller oss

Streken som skiller oss

Det er lettere å se hvor godt man har det gjennom andres øyne.

Vi har bodd i Spania det siste året. Et land som i europeisk målestokk befinner seg på den andre siden av dødlinja enn Norge når det kommer til nasjonal lykke – i hvert fall hvis man måler den i velferd og penger. Hver fjerde innbygger er arbeidsledig. Blant unge, nyutdannede mennesker er tallene enda verre.

«De sier at pilene peker oppover nå,» fortalte Raúl Santos en dag vi sto og betraktet fotballtreningen til våre respektive sønner. Vi har hatt noen timer sammen langs sidelinja de siste ti månedene. Det første halvåret ble det ikke sagt så mye. Språket sto i veien. Først etter jul begynte vi å forstå hverandre. Han med noe engelsk, jeg med noe spansk. Begge med aktivt kroppsspråk for å poengtere og forklare.

«Det skal gå oppover nå,» gjentok Raúl.

«Bankene er på vei tilbake, turistene også. Det siste kvartalet er det blitt flere jobber igjen. Más trabajo

Jeg spurte om han merket det, at det var flere folk, mer optimisme. Han svarte at han ikke gjorde det. «Ikke enda,» sa Raúl. «Det tar gjerne litt lengre tid her ute på landsbygda.»

Ute på banen kjempet sønnen David til seg ballen. Han vred seg løs og rappet til. Jeg kunne se det rykke i beinet til Raúl. En fars håp. Ballen suste langt over mål og utenfor.

Gjennom fotballtreninger vinter og vår har jeg lært å kjenne Raúls historie. Han vokste opp i Huelva på den spanske vestkysten. Kom til Murcia fordi det var jobb her. Traff rumenske Andreea som hadde flyttet hit med David – sønnen hun fikk allerede som 17-åring.

Raúl hadde forelsket seg i både Andreea og den lille gutten. «Bli her!» bønnfalt han. Og Andreea og David ble værende. Raúl hadde alt han ønsket seg da han etter jobben kjørte David til fotballtreningen. På fritiden ble han oppmann for laget. Bar vannflasker og utstyr, et gråtende barn når det trengtes. På dagtid jobbet han for et oljeraffineri. Sjekket pumper og drivstoff til arbeidsgiveren en dag fortalte at det ikke var mer bensin i pumpene, ikke mer jobb for han.

Siden den gang har familien Santos samlet en inntekt etter beste evne. Dagpengene fra den spanske staten forsvant etter noen måneder. Andreea har tatt vaskejobber og doble serveringsskift på en lokal restaurant. Det er to svensker som driver den. Andreea har flere ganger fortalt meg at hun er glad i jobben sin. Hun er i det hele tatt sprudlende glad nesten hele tida. Bare når familiens økonomi blir tema får hun et trist drag over ansiktet. Og når hun i det stille må fortelle hva hun tjener. Seks euro i timen.

«Datteren til en venn fylte 18 år og fikk tilbud om å jobbe i en butikk borti gata. Én euro i timen, fortalte Raúl med blikket godt festet ut mot banen.

«Vi må ta det vi får,» sa han. «Strøjobber her og strøjobber der. Litt om litt blir det i hvert fall nok til å betale for boligen vi leier. Poco a poco. Vil du ha en kaffe?»

Før jeg rakk å svare var Raúl inne i kiosken og kom ut igjen med hendene fulle. En espresso til seg selv, en americano til nordmannen. Den lille og den store koppen. Han visste hva jeg foretrekker.

Raúl er ikke alene. Bare rundt fotball-laget i Los Alcázares var de fleste foreldre i samme situasjon. Voksne, hyggelige, arbeidsomme, dyktige og velutdannede mennesker som har mistet jobbene sine, og som nå skraper sammen en inntekt ved å servere eller vaske ut etter nordmenn.

Vi har dratt hjem nå.

Raúl er på sidelinja også lørdag.

/ 06 Nov 2014 / Siste ord / 0 comments /

Leave a comment

Make sure you enter all the required information, indicated by an asterisk (*). HTML code is not allowed.